Gravide blir ofte konfrontert med at “graviditet er ingen sykdom”, men ingen vet det bedre enn den gravide.
Men pga dårlig tilrettelegging eller i det minste liten vilje til å se at arbeidskapasiteten er noe endret blir den gravide sykeliggjort helt unødvendig.

Svangerskapspenger er en bekreftelse på at arbeidsplassen har gjort det den kan for å tilrettelegge arbeidet, men at nå har man ikke flere tiltak å komme med. På den måten blir den gravide “fritatt” fra å jobbe (som siste løsning) MEN uten å bli sykeliggjort.

I tillegg har arbeidsgiver vist respekt og innsikt og vil antageligvis klare å beholde den ansatte i flere år fremover.

Dette må personalansvarlig i bedriften ta tak i, for det er helt åpenbart at fastlegene ikke vet spesielt mye om dette. Svært mange fastleger er ikke klar over dette skjemaet, til tross for at det er fra dem det bør komme.

Og bare for å kommentere dette med at graviditet ikke er en sykdom. I seg selv så er jo ikke graviditet det, men fy så mange kjipe ting en kan oppleve hvis en er uheldig, og det diagnoseres jo som sykdom. Men hadde vært interessant å se hvor mange gravide som får sykemelding egentlig skulle svangerskapspenger.

Likevel gjenstår det i dag å likestille sykpengerettigheter for kvinner i egen næringsvirksomhet med de som lønnsmottakere har.

Kvinnelige gründere og frilansere, slik som f.eks. Märtha Louise, får i dag bare 65% av skattbar inntekt i sykepenger, og da først etter 16 sykedager! Likevel må de betale både faste driftsutgifter og personlige forpliktelser mens de er syk. Derfor kan mange langtidssyke næringsdrivende kvinner ende ved sosialkontoret, der kravet for hjelp er at de først må selge alt av oppsparte verdier, gård og grunn, før de i det hele tatt får hjelp.

Märtha kan derimot spørre sin far Kongen om representasjonsoppdrag betalt fra våre skattepenger. Slik slipper hun å “forbruke” gull og grønne skoger hvis hun skulle slippe opp for eventyrlige inntektsgivende oppdrag, eller hvis hun skulle bli syk over lengre tid.

Lenge leve Kongen!